Dagsavisen – Finner Finn igjen

Finner Finn igjen!

Geir Rakvaag

Dagsavisen 19/3-2011

Denne uka starter et stort program for strømming av norsk platehistorie. Først ut er ni svært undervurderte plater av Finn Kalvik.

Finn Kalviks navn og rykte er ikke så godt som det burde være. Han har faktisk laget en rekke gode plater både før og etter at han ble en vandrende vits etter denne sesongen med «Åpen post». Kanskje ikke ondsinnet ment, kanskje ble han brukt som symbol på overdreven kjendisinteresse, men for dem som ikke kjente historien hans ble

Finn Kalvik likevel ribbet for ære. Derfor er det godt å høre igjen de tidlige platene hans som i dag er tilgjengelige digitalt for første gang. Vi hører en sanger og låtskriver i øverste norske klasse. Som laget noen klassiske album på midten av 70-tallet.



Finn Kalvik slo igjennom med singelen «Finne meg sjæl» i 1979. Albumene «Tusenfryd og grå hverdag» og «Finn» etablerte ham godt i visemiljøet. Han oversatte sanger av kjente navn som Ralph McTell, Donovan, Roy Harper og

Graham Nash, og var nok mer interessert i britiske sangere og låtskrivere enn sine mer folkesangorienterte samtidige. Samtidig tonesatte han dikt av André Bjerke og Inger

Hagerup. Hagerup-tolkningene er samlet på albumet «To tunger». Var det en solidaritetserklæring at DumDum Boys spilte inn «To tunger» like etter «Åpen post»-spetakkelet? Jeg tror det. Så lenge det er hipt å høre på gamle britiske folkehelter som Bert Jansch og John Martyn burde det gå an å respektere Finn Kalvik også.



John Martyns «The River», her naturlig nok som «Elva», slår an tonen på albumet «Nøkkelen ligger under matta», som tok Kalvik i en litt ny retning i 1974. Nå med noen av datidas ledende jazzmusikere bak seg. Sånne som ellers spilte med Jan Garbarek og Keith Jarrett. Han bestemte seg for å ta enda et skritt videre i denne retningen i 1976.

Derfor ble «Fyll mine seil» produsert av ECM-sjefen Manfred Eicher albumet som står igjen som hans aller fineste.



På et av sine få sidesprang utenfor sitt eget selskap tok Eicher med seg Bobo Stenson (piano), Jon Eberson (gitar),

Arild Andersen (bass) og Svein Christiansen (trommer), i tillegg til strykere fra Filharmonien. Spesielt Stensons lyriske pianospill setter et stemningsfullt preg på lyden, men alle musikerne er med på å gi sangene sine særegne, melankolske stemninger. Halvparten av dem har Kalviks egne tekster, de andre låner ord fra lyrikerne André Bjerke, Astrid Tollefsen, Gunnar Reiss Andersen og Elling Solheim. I tillegg gjorde Kalvik mer enn anstendige norske versjoner av Elton Johns «Your Song» og Paul Simons «The Boxer». Spesielt den siste passer fint inn i sammenhengen med sitt desillusjonerte verdensbilde. Likevel, på tross av coverlåter fra øverste hylle og tekster fra flere store poeter, er albumets høydepunkt Finn

Kalvik alene med gitaren i hans helt egne tittelsang «Fyll mine seil», en lengtende, liten følsom tanke om havet, døden og kjærligheten.



Finn Kalvik har selv fortalt at Eicher satte harde betingelser i studio, og ikke var helt grei å ha med å gjøre: – Det er det verste jeg har vært med på. Han var helt kompromissløs. Jeg håper jeg aldri kommer til å jobbe med en sånn mann igjen. Vi spilte inn «Your Song» av Elton John, Bobo Stenson hadde lagt på et utrolig fint pianospill, og Eicher trakk meg til side og sa «Finn, kanskje vi skulle sløyfe sangen?». Da går du bare på dass og griner, mente han. Historien er full av konfliktfylte artist/produsent- forhold som har gitt fantastiske plater. Dette er en av dem.



Selv om det er mange som har herset med Finn Kalvik i årens løp har han hatt sine store suksesser også. Vant han ikke Melodi Grand Prix en gang? Han fant endelig et virkelig stort publikum da han ble kjent med Benny Andersson, og spilte inn platene «Kom ut kom fram» og «Natt og dag» med hele Abba-apparatet rundt seg. Det er jo virkelig Agnetha og Anni-Frid som korer så smukt på «Aldri i livet». To fine album, dette også, som også er omfattet av den digitale lanseringen, men det får bli en annen historie.



At Finn Kalvik har hatt sine opp og nedturer siden skal ikke stikkes under stol. En stund var han nok litt for opptatt av 80-tallets selvrealiserte gleder. Fine sanger har han likevel alltid laget innimellom. Albumet «Bjerke, Hagerup, Kalvik» ble i 2007 hans beste på 26 år. I år var han nominert til Spellemannprisen for «Neste stopp Grorud», men typisk nok var det bare Erik

Fosnes Hansen som fikk harpe, for tekstene til sangene. Det er vel omtrent like rettferdig som om Kalvik skulle fått Brage-prisen for sin barndomserindringer i boka «Uten skam og mening». Han skriver nå en oppfølger med fortellinger om årene på

Club 7. Et nytt album kommer tidligst neste år. Og CD-utgavene av platene vi har omtalt her er faktisk fortsatt tilgjengelige.

GEIR RAKVAAG

Bildetekst: Finn Kalvik kommer ut og kommer fram bak et av sine beste album. Til høyre fløytisten Steinar Ofsdal, som også er med på plata.

Share