- Uten skam og mening, ble så smått påbegynt for nesten 20 år siden. Jeg jobba med Øystein Sunde og hadde skrevet ei låt om 3 kamerater fra Club 7, som jeg kalte for - Bæla Pappen og Potetmoses. Jeg fikk lyst til å skrive ned en del anekdoter fra den tida, så jeg satte meg ned og kasta meg over oppgaven. Da jeg hadde skrevet en 10-15 flak, ga jeg dem til Øystein. Han reagerte utrolig positivt og omtrent trygla meg om å fortsette, fordi han synes det var så morsomt. Men med så mange baller i lufta som jeg alltid har, kokte prosjektet langsomt bort i kålen. Da jeg flytta fra Sarsgate til Frognerveien så bodde jeg bare et steinkast fra Universitets biblioteket på Soliplass. Dette var før internettet kom på banen, så jeg begynte å vanke på biblioteket der fordi jeg hadde fått skrivefot og holdt på med historien om VM på skøyter 1965. Jeg fikk utrolig kikk av å sitte der hele dagen og skrive ned notater og bla i gamle aviser fra den tida. All info om rundetider og værforhold antall folk som var tilstede osv fant jeg i disse gamle Oslo avisene. Jeg satt der i flere uker og storkoste meg, og langsomt tok historien form. Da den var ferdig var jeg ganske fornøyd med resultatet.

Et par år etter, reiste jeg jorda rundt en hel vinter, og for å finansiere flybilletten kontaktet jeg Tor Marcussen i Aftenposten og spurte om han var interessert i en reiseskildring som han kunne trykke i blekka si. Det fikk jeg tilslag på og 12.000 kr inn på konto. Da jeg kom hjem igjen og historien hadde stått på trykk opplevde jeg en fantastisk positiv reaksjon fra folk som hadde lest dette. Jeg er nødt til å nevne min gamle venn Børre Werner som jeg vanka sammen med på Puben Fru Burum i Frognerveien på den tida. Med en halvliter i hver hånd satte han seg en dag ned ved bordet mitt, så meg djupt og alvorlig inn i øynene og sa;- Faen Finn, du kan jo skrive! Det må du gjøre noe med! Reiseskildringa di i Aftenposten er kjempefin! Jeg skjønte at han mente alvor og etter denne samtalen med Børre begynte jeg å skrive litt hele tiden.

Da jeg for to år siden var ferdig med innspillingene av den forrige plata mi hvor jeg kun brukte tekster av Inger Hagerup og André Bjerke, dro jeg ned på Aschehoug forlag for å se på fotografier jeg kunne bruke på CD coveret. Hun som satt på de bildene var Mia Bull Gundersen som viste seg å være datter av min gamle venn; Gunnar Bull Gundersen. Jeg fortalte Mia at jeg holdt på å skrive ned en del anekdoter og historier fra barn og ungommstida mi, og spurte henne om hun kunne tenke seg og lese igjennom det jeg hadde gjort. Det sa hun ja til. Etter en ukes tid fikk jeg en telefon fra Mia som synes det var morsomt det jeg hadde skrevet og at manuset mitt var antatt, men at jeg måtte skrive mye mer hvis det skulle bli nok til en bok. Mia ble heldigvis min redaktør, og uten hennes guiding og hjelp hadde denne boka aldri blitt noe av. Kjell Aukrust var mitt store idol som guttunge. Uten sammenligning forøvrig så er denne boka skrevet i Kjell Aukrusts ånd. Arbeidstittelen på boka var; - Livet er for langt, livsmottoet til Olaf på stampuben i Frognerveien og når dere ser de morsomme tegningene til Eldar Vågan så skjønner dere fort at dette ikke er en depressiv selvbiografi, men kun et forsøk på å underholde deg liten stund på Livets lyse side, mens du leser denne tynne flisa av ei bok. Det er vel kun en annen bok som tangerer tjukkelsen på - Uten skam og mening og det er; - Svenske krigshelter mellom 1940 og 45.

Et lite utdrag fra boka mi "Uten skam og mening"

«Konfirmasjonsbildene mine ser ut som de er tatt i verdens mest begredelige familieselskap. Det ser ut som slekta har fått servert skoa til Chaplin i stedet for oksesteik. Det var ikke et smil å oppdrive noe sted. Men da fatteren tok fram konjakken til kaffen og fyrte seg en sigar og jeg fikk lov til å gå løs på presangene, da løsna slipsknutene, og hele selskapet la det kristne våset til side. Funkisbufféen i stua bugna. Det er fire gaver jeg husker: En elektrisk barbermaskin, en gullring hvor det var inngravert FK, 1500 kroner i cash, og sist – men så absolutt ikke minst – utenfor oppgangen ved sykkelstativet sto en signalrød 50-kubikk Zundap Apollo på støtte. Bestemutteren hadde etter utallige søvnløse netter og dager fylt med angst og sjelekvaler, bestemt seg for å forære sitt barnebarn sin avdøde ektemann Birger Eliassens gamle moped, mot at jeg lovet henne på tro og ære ikke å kjøre meg i hjæl. Kryp du ut av sakristiet, snakk om komfgave!»

Jeg var bare guttungen da fatteren fikk jobb ved Østbanestasjonen i Oslo. Hele familien min flytta fra idylliske Fåvang i Gudbrandsdalen til Stjerneblokkveien på Grorud, noen hundre meter fra jernbanelinja, inn i noen halvferdige OBOS-blokker som lå midt ute i et gedigent leirehøl.

Uten skam og mening er muntre historier fra barn- og ungdomstida mi på Grorud. Det handler om alle disse tingene som gutter i en bestemt alder er opptatt av, særlig erotikk og jenter. Her er det historier om «gærne» kamerater, musikk og den fromme Pastor Pålsen, og mye mer..