Inger Hagerup – Min åndelige mor
Mitt første møte med Inger Hagerups diktning, var i norsktimen gjennom min norsklærer Fru Garbo. Jeg gikk på språklinja på Sofienberg videregående skole og hadde stint av norsktimer i uka.

Jeg hadde kjempeproblemer med ortografien, så alle mine stiler var illrøde som raserte rose-bed etter at fru Garbo hadde senket meg og karakteren min med søkke og snøre, med rødblyanten sin. ”Bra innhold Finn, men ortografien er bånn i bøtta”, var hennes faste kommentar.
Fru Garbo var glad i norsk poesi. Etter hvert som tiden gikk fikk jeg mer og mer fot for den litterære stileoppgaven også, pga henne. Ikke så rart kanskje, når jeg tenker tilbake. Det var poesi overalt. Ikke alltid like synlig, men..den var der.

Bob Dylan lå på hitlistene med ”The Times They Are A´Changin”. Mannen framførte jo reinspikka lyrikk.
Den norske duoen Tobben og Ero hadde en stor slager med Vinjes berømte dikt; ”Den dag kjem aldri”.
Over hele Norge var det in, å arrangere vise og lyrikk kvelder, med stearinlys og rødvin. Norske forfattere leste fra sine diktsamlinger, mens radikale visesangere med skjegg og dyffelcoat vrengte sjela si foran engstelige forsamlinger.

En av mine første selvkomponerte låter het; ”After the A-bomb”. Selvfølgelig inspirert av rustningskappløpet mellom Sovjet & USA. Denne låta rakk aldri lenger enn til en uroppførelse på Fagerborg fritidsklubb. En måned senere spilte jeg den på kontoret til Svein Erik Børja i Barn- og Ungdomsavdelingen i NRK Fjernsynet. Han anbefalte å begrave den med øyeblikklig virkning. Rådet ble tatt til følge.

Single-hiten; ”The eve of destruction” med Barry McGuire derimot, velta som en giftig atomsopp ut av radiokabinettene og forpestet hverdagen til livsglade mennesker i alle samfunnslag. Det var bare snakk om tid før alt gikk til hælvete, ifølge ham og låttskriveren PJ Sloan.Sånne tekster satte djupe spor.
Folk var fullstendig ødelagt. Ungdommen slepte seg omkring som desillusjonerte nervevrak, steine på marihuana og fleinsopp.

Studentrørsla døtta i seg valium og smertestillende og røyka lange jointer, mens krigsskadde sjøfolk lå strødd som istykkerrevne pappesker fra Fillipstadkaia til Østbanestasjonen, fullstendig oppbrent av dårlig brennevin og beksvarte krigsminner.
Er det rart at jeg tok tak i Inger Hagerups barnerim; ”Min onkel triller piller”
Det var ikke bare onkler som dreiv med den slags på den tida.

Ingers diktsamling ”Strofe med vinden” stod foreløpig urørt i bokhylla hjemme i Stjerneblokkveien. Mutteren jobba som bibliotekar i Hærens Overkommandos bibliotek på Akershus Festning. Den første boka jeg leste ”frivillig” var ”Tur retur helvete”, som like gjerne kunne het; ”Hvorfor ha innvollene inne i kroppen når alle kamerater løper rundt med dem utenpå”. Det var den amerikanske krigshelten Audie Murphy`s selvbiografi.
Det er kanskje ikke så merkelig at ”De unge døde” av Norddal Grieg, ble min ”bibel” på 70-tallet, når jeg tenker på all den krigslitteraturen jeg satte til livs.
Mutteren fôra meg med med krigsbøker opp igjennom hele ungdomstida mi.

Jeg leste stort sett bare om mennesker som tok den store volten ut i evigheten som pur unge, og som døde på de mest voldsomme og bestialske måter. Noen døde som kråkemat hengende i et piggtrådgjerde rundt en fangeleier i Dachau. Andre ble skrudd ned i bakken som levende hermetikk, av en Tigertanks i ei myr utenfor Stalingrad, og noen ble rett og slett rævpult til døde av en homofil krigsleierkommandant et sted ute i det krigsherjede Tyskland.
Med andre ord; Meget kreativ og oppmuntrende lesning for en 13 åring som sleit med angst og katastrofefantasi allerede fra 4 års alder.

Sommeren 1971 løfta jeg av røret på den grå plystretelefonen hjemme på Grorud og slo nummerert til Inger Hagerup, som den gangen bodde i et gammelt trehus like ved Haugerud. Jeg hadde akkurat fått gitt ut mitt første studioalbum; ”Tusenfryd og grå hverdag”. Med på det albumet, hadde jeg fire dikt av den geniale middelaldrene damen, som jeg hadde tonesatt. Jeg var spent på å høre hva hun mente om melodiene mine.

Hun tok høflig imot meg, og fortalte meg at hun var overrasket over at jeg hadde valgt å tonsette akkurat hennes dikt, fordi en bokanmelder hadde uttalt for en del år tilbake, at diktene hennes var urytmiske og lite sangbare.
Inger var meget sårbar, og jeg kjente harmen dirre i meg, da jeg forstod at dette hadde slått rot i henne. Jeg ble så forbannet at jeg lovte meg sjøl at hvis jeg noen gang møtte denne kritikeren, så skulle han få en venstrehook, så knallhard og bedøvende, at han kom til å se alle julegatene fra i fjor, inkludert stjerna over huset der á Jordmor-Matja bor.

Inger likte det!

Hun bodde sammen med sin mann Anders som elskverdig, nesten litt underdanig, alltid trakk seg tilbake, når jeg kom på besøk. Han var et meget ydmykt og godhjertet menneske. Inger var forundret over at en ung mann som meg, jeg var 22 år den gangen, hadde valgt akkurat de diktene jeg hadde valgt. ”Det er jo ganske tunge ting” sa hun. Det som forundret henne mest var at jeg hadde tonesatt ”Eventyr” som var et slags skrekkbarnerim som oste av død og fordervelse. Hun undret seg også over at jeg hadde satt melodi til diktet; ”Den korsfestede sier” der Jesus reflekterer over sin rolle som verdens frelser etter nazistenes jødeutryddelse under den andre verdenskrig. (Jeg tror jeg aldri fortalte henne at min mor var bibliotekar i Hærens Overkommandos bibliotek)

Inger hadde møtt mange kulturpersonligheter. En gang fortalte hun meg at under sitt Sverige-opphold under krigen hadde vært på en fest i Stockholm, hvor hun hadde blitt sittende å prate med Nils Ferlin, en av Sveriges største poeter. Fylla til Ferlin er berømt langt utover Sveriges grenser. Han drakk rett og slett som en levende utslagsvask. Til tross for dette, skrev han eventyrlige vakre dikt. Det sies at han fikk Ernest Hemingway til å se ut som en speidergutt utsendt fra barnebladet; ”Magne” i forhold til hans egne bar og kafé utskeielser.

Det florerer selvfølgelig også en del historier om Inger og andre tørste berømte norske kunstnere og forfattere. Engang hennes sønn Klaus og jeg satt å fleipet litt om dette emne, spurte jeg ham om hvordan barndommen hans hadde vært. Da svarte han, at han egentlig skulle vært kelner, fordi han hadde vokst opp under et bord på Teaterkafeen.
Jeg tror jeg sjelden eller aldri har opplevd at noen har kastet en større stein i et glasshus, enn da jeg spurte Inger om hvordan hun opplevde å sitte å snakke med Ferlin på denne festen i Stockholm i 1944. Jeg håpet selvfølgelig på å få litt innside informasjon om denne begavede forfatteren.

Men uten å blunke svarte hun bare; ”Huff, han drakk så fælt han”.
Det må ha vært Nils Ferlin som sa; ”När man entligen har supit till sig et ansikte med karaktär..så dør man. «

I 1972 ble Inger og jeg ble invitert til å opptre sammen på Club 7 i Oslo. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri ville ha kommet dit som jeg er i dag, uten Club 7. Jeg føler meg priviligert som fikk være med på dette kulturelle klubbeventyret som den ungarske flyktningen Attilla Horvath startet i 1962. Jeg vanket på den tiden på Dolphins viseklubb. Trond Jensen, som stod for bookingen på Club 7, græbba en søndagskveld tak i meg etter en opptreden i Frimurerlosjen i Stortingsgata hvor Dolphins holdt til i helgene. Han spurte meg om jeg var interessert i å opptre på Vise 7 for 150 kroner.

Jeg svarte selvfølgelig ja. Det var en som en formue å regne for en ung gymnasiast som meg, som ennå bodde hjemme hos de gamle. Dette var i 1968, eller nærmere bestemt i Kritt perioden, som min geologi-lærinne fru Wendelbo antagelig ville ha tidfestet det.

Som fast inventar på Klubben, både som gjest og artist, tok det ikke lang tid før jeg ble kompis med Attila, som var sjefen sjøl, og alle de andre i Club 7 ledelsen. Klubben ble sett på som et meget radikalt sted, så alle vi som vanka der, ble sett på som dopeheads og kommunister. Det var vel derfor det var så sjelden å se slipsfolk og streitinger der. Det var nok dessverre også en av hovedgrunnene til at ordfører Albert Nordengen og resten av bystyret i Oslo valgte å snu ryggen til oss, og ikke strekke ut en økonomisk hjelpende hånd, da Club 7 konka 1985. Vel vel, jeg skal kommer nærmere inn på dette senere.

Første gangen Inger Hagerup og jeg sto på scenen sammen, var i kjelleren i Munkedamesveien under Oslo Konserthus. Klubben flytta dit fra restaurant Kongen i 1972.
Det var alltid et strikkhopp å stå på scenen med sammen med Inger, eller
”Ingen” som jeg kalte henne noen ganger. Det synes hun var festlig. En gang hun var litt tilsjasket av forfriskninger og skulle dedikere en diktsamling til meg, greide hun ikke å stave navnet sitt. Hun skrev; ”Til Finn fra Ingen” Vi lo mye av det; Ingen Hagerup!

Som artist har jeg alltid med meg en setliste eller kall det gjerne jukselapp, på scenen, På den måten husker jeg hva jeg skal si og framføre i riktig rekkefølge.
Jeg prøvde å få henne til å lage en slik liste, men det ville hun ikke ha noe av. ”Da blir jo spontaniteten borte”, sa hun. Hun kunne være meget bestemt og moderlig. Det er vel derfor jeg liker å kaller henne for” min åndelige mor”.

Iblant møttes vi nede i byen over et glass vin. Hun holdt seg stort sett til rosévin og likte seg best på Restaurant Blom og Teaterkafeen.

En sommerdag på slutten av 70 tallet møttes vi på Blom får å gjøre et intervju med
Dagbladet. Inger ringte alltid å bestilte Munchs gamle stambord når vi skulle dit.
Etter en halvtimes tid kom det en ung dame med blokk og blyant og presenterte seg som Dagbladets journalist og satte seg ned hos oss.
Hun var meget ung, i begynnelsen av 20 årene.

Høflig og med et stort smil henvender hun seg til meg og spør;” Hva heter så De..?” 
Litt paff svarte jeg som sant var.

”Og hva driver de med?”

Jeg kjente at jeg ble litt såra men var forsatt like høflig da jeg svarte.
”Jeg er gramofonartist og låtskriver”.

”Ja vel. Har de gitt ut mange plater?”

”Fem stykker”, svarte jeg og begynte å bli lettere irritert over den unge damens uvitenhet.

Da snur hun seg mot Inger og brenner av et nytt genialt spørsmål;
”Og De heter…..?” Litt undrende men veloppdragent svarer Inger;

”Inger Hagerup.”

”Og hva driver De med?”

Ingers munn ble till en tynn strek, men hun bevarte fatningen og svarte taktfullt; ” Jeg er forfatter”.

”Har De gitt ut mange bøker?” -Herregud mann, tenkte jeg. Dette er verre enn ”Viskningar och rop” av Ingermar Bergmann. Hvor lang strikk har egentlig denne ærverdige forfatterinnen?
Svaret lot ikke vente lenge på seg.

Det virket som om alle Ingers oppsamla aggresjoner gjennom et langt kaféliv kom til overflaten på én gang. Med en giftig skarre r som hun hentet helt nede ifra mageregionen, utbrøt hun med lav snerrende stemme;

”Kan De værrrre så snill å fjærrrrne Dem fra vårt borrrrrrd øyeblikkelig! Se å kom Dem tilbake til drrrritt avisen derrres, og slå opp i Gyldendals konversasjonsleksikon på H, for Hagerup, og kom ikke tilbake, før De har lærrrrrrrt Dem leksen Derrrres!»

Dama så ut som en kalket grav, og inhalerte kaffen sin i ren befippelse, og strøyk på dør som Valgerd Svarstad Haugland på et møte i Hedningsamfunnet.

Tre kvarter senere kom hovmesteren bort og sa at det var telefon til Inger.
Kulturredaktøren i Dagbladet var på tråden for å be om unnskyldning. Ved en feiltagelse var det blitt sendt en sommervikar for å intervjue oss. Inger gjorde en ny intervjuavtale som skulle finne sted uken etter, og vi fikk beskjed om, at vi bare kunne forsyne oss så mye vi ønsket, fra mat og vinkartet. Han insisterte på å få betale regningen. Vi var ikke vonde og vende.

***